Opera i Italia

Opera-arenaen i Verona
Arenaen i Verona er en av verdens mest berømte opera-scener og et fantastisk syn på kveldstid

De siste par tiårene har opera her i Norden gått fra å være et lite, elitært fenomen, til å være for (nesten) hele folket. Slik har det vært i Italia i hundrevis av år, og ingen steder i verden finner du så mange operahus, -forestillinger og -entusiaster. Skap uforglemmelige minner i løpet av ferien din, og ta en tur i operaen, uansett om det er i en vakker bygning fra 1700-tallet, i antikke romerske termer eller et helt annet sted: Italia er fullt av opera!

Det er kult å synge opera!

Når jeg tenker et par tiår tilbake virker utviklingen nesten ufattelig: fra å ha vært oppfattet som noe finkulturelt, esoterisk og utelukkende for de få fra fine hjem med klaver og (som oftest) videregående utdannelse, har opera blitt allemannseie. På TV introduseres barn til operasangere som kommer seg langt i sang- og talentkonkurranser, og stadig flere popstjerner beveger seg inn i operaens verden (som f.eks. Ariana Grande). Men la oss reise litt lenger tilbake, og se hvordan opera og Italia til alle tider har vært uløselig knyttet sammen.

Historisk tilbakeblikk

Opera, mer eller mindre som vi kjenner den i dag, ble født på slutten av 1500-tallet i Firenze, der man i samfunnets høyeste lag var opptatt av den greske antikken, og derfor forsøkte å gjenopplive dramaer om Orfeus, Apollon, Dafne og alle de andre fra Olympen og omegn. De var adelige, kunstnere, lærde og rike handelsmenn (ofte var samme person alt dette på én gang) og de fant på at deler av handlingen skulle bli sunget. Den første store komponisten, Claudio Monteverdi, ble født i 1567 i Cremona, og hans få overlevende verker er alle uttrykk for det mytiske greske materialet som mannen-i-gata ikke ville ha forstått hvis de hadde hørt og sett det – noe som heller ikke ble aktuelt, for på denne tiden foregikk operaen utelukkende ved hoffene og i de adelige palassene.

I løpet av 1600-tallet slår Napoli seg opp som utdannelsesstedet for operafaget med hele fire musikkskoler som skaper tidens mest etterspurte sangere, kastratene. Tusenvis av fattige bondebarn fra regionen Campania måtte på 1600- og 1700-tallet underlegges et mindre inngrep, som både gjorde dem til superstjerner i den barokke verdenen, og til misfostre, for operasjonen sikret dem ikke kun en evigung stemme, den påvirket også fysikken deres: de fikk ekstremt lange ben, voldsomme brystkasser, så å si ingen hals, og små hoder. Heldigvis skiftet moten med tiden, men vi skal langt opp på 1800-tallet før vi finner de siste kastratsangerne i det pavelige kapellet.

Opera-scene i Italien
Opera-scene i Italia

Operaen var nå kommet ut til folket. Allerede i 1637 åpner det første offentlige operahuset i Venezia, så alle som hadde råd til det, kunne nyte den ny kunstarten. Nå begynner det å gå fort, og i andre halvdel av 1600-tallet er det 16 operahus bare i Venezia, og i første halvdel av 1700-tallet hevder Vivaldi at han alene har komponert over 100 operaer. Kvaliteten har det nok vært så som så med, og hvor mange av disse har vi hørt om i dag? Da er det noe annet med De Fire Årstidene!

Operaens bidragsytere

Italia er dominerende i de første århundrer av operaens historie, og det er ikke for mye å hevde at denne dominansen på mange måter har vedvart. Italia er og blir operaens vugge – det stedet der størstedelen av alle operateknikker skapes, og det landet der de fleste operaer blir til. Frankrike kastet seg tidlig med på bølgen, og Tyskland har absolutt også bidratt, men resten av verden har kun kommet med små dråper i det store operahavet. Når det er sagt kommer vi ikke helt utenom Russland og Østerrike; sistnevnte naturligvis fordi tidenes største komponist kom derfra, som på få år skapte en ubegripelig stor mengde verker. Men det er tankevekkende at også Mozarts mest populære operaer, med Tryllefløyten som et ærbødig unntak, ble skrevet på italiensk: Don Giovanni, Così fan tutte og Figaros Bryllup (Le nozze di Figaro).

Folkekjær kunstart

Operaen har på dette tidspunktet vært en folkekjær kunstart i Italia lenge, og når vi kommer inn i 1800-tallet kan ingen andre underholdningsformer (kanskje bortsett fra offentlige henrettelser) konkurrere med dens popularitet. Attenhundretallet blir operaens gullalder med enorm produktivitet til følge. Bare i året 1857 uroppføres ikke færre enn 64 operaer i Italia, og i første halvdel av århundret finner vi 900 operahus fordelt på 700 byer i landet! Det er heller ingen tvil om at Italia på 1800-tallet inntar førsteplassen når det kommer til store komponister: Donizzetti, Bellini, Rossini, Verdi, Cilea, Ponchielli, Zandonai, Leoncavallo, Puccini, Mascagni, Giordano og mange flere. Det er ofte snakk om store og særpregede personligheter. Gioacchino Rossini klarer å komponere 39 operaer på 19 år, før han pensjonerer seg i en alder av 37 år og vier resten av livet sitt til sin sanne lidenskap: mat og vin. Når man leser om hva, og hvor mye, han satte til livs og likevel levde til han blev 76 år blir man litt skeptisk til helsedirektoratet insisterende anbefalinger.

Opera-forestillingen Aida

Lenge leve Verdi

Et spesielt kapittel i enhver omtale av opera og Italia må tilegnes Giuseppe Verdi, hvis navn og arbeid den dag i dag er uadskillelig forbundet med italiensk identitet og kultur. Der så mange andre komponister var arrogante og uendelig selvglade, var Verdi beskjeden og ydmyk, selv om han i mange tiår ble betraktet som nesten kongelig i Italia. Han ble født i 1813 i det nordlige Italia og overlevde som toåring, med nød og neppe, en russisk massakre i landsbyen sin i kjølevannet av Napoleons nederlag ved Waterloo. Selv om han i sitt lange liv skrev mange operaer forble han dypt knyttet til landet, og de mange siste tiårene av livet hans var det vanskelig å trekke han vekk fra gården hans, til tross for at hele Europa hyllet ham. På dette tidspunktet var det nok å adressere et brev til «Maestro Verdi, Italia», og så skulle det nok komme frem.

Hvem kunne også ha satt bedre musikk på de nasjonale følelsene enn Verdi? De første årene av hans virke svermet operaene om det nasjonale, og folket elsket dem for på denne måten kunne de uttrykke deres håp om et samlet Italia, og hans forestillinger ble til veritable nasjonalistiske demonstrasjoner, hvor ropet «Viva Verdi» (i tillegg til å oppfattes som en hyllest til komponisten) også betydde «Viva Vittorio Emanuele Re D’Italia» (Leve Vittorio Emanuele, Italias Konge). Det er ikke tvil om at Verdi var en glødende tilhenger av et samlet Italia, men det var virkelig også bra markedsføringsarbeid! Spesielt Nabucco kom til å ha stor betydning i propagandaen, da italienerne identifiserte seg med de trellbundne hebreerne. Det berømte slavekoret «Va, pensiero, sull’ali dorate» har til og med vært foreslått som ny italiensk nasjonalsang mange ganger siden, som en hyllest til både historien og god, kulturell smak.

Vil du oppleve opera i Italia?

Når vi reiser til Italia i dag har vi dessverre ikke 900 operahus å velge mellom lenger. Det kan kanskje skyldes at folks smak har endret seg, eller bare at våre dagers store tilbud av innspillinger og film med de største kunstnerne gjør det vanskelig å holde liv i de små lokale scenene. Men utvalget er stort nok likevel, og til tider aldeles uoverskuelig, spesielt i sommerperioden da alle operahusene er stengt, men hvor det til gjengjeld er utallige forestillinger under åpen himmel. Man kan synes det irriterende eller sjarmerende, men det er helt sikkert at disse forestillingene i størstedelen av tilfellene enten slett ikke annonseres (bortsett fra et par plakater i lokalområdet) eller blir offentliggjort så sent, at det er vanskelig å planlegge et besøk der. Hvis du er på sommerferie i Italia kan du alltids falle tilbake på de store, meget velorganiserte festivalene som f.eks. Arenaen i Verona, Puccini-festivalen ved Torre del Lago, Rossini-festivalen i Pesaro og de årlige forestillingene i Caracallas Termer i Roma, samtidig som du håper på å møte på en plakat som annonserer La Traviata på torget i San Gimignano, Cavalleria Rusticana i skyggen av borgen i Piancastagnaio eller en liten festival i travertinbruddene nært Asciano underveis.

En anden scene fra opera-forestillingen Aida
En annen scene fra opera-forestillingen Aida

Og vi må naturligvis ikke glemme at det fortsatt er mange operahus overalt i Italia. Vi vil aldri kunne komme utenom Milanos Teatro alla Scala, hvis historiske betydning (siden Verdis dager) og varige høye kvalitet, kun kan måles med billettenes astronomiske pris og hvor vanskelig det er å få tak i dem. Men det er alltid et visst antall billige billetter til salgs på galleriet, og de kan anbefales på det varmeste for der oppe møter du de ekte entusiastene, de som ikke kommer for å bli sett og for å være kule, men for å nyte operaen. Det skal sies at de kan være særdeles livlige, både når de er begeistret, og når de er skuffet over prestasjonene, og det vil for mange nordmenn kreve litt tilvenning at publikum ikke nøyes med å applaudere forutsigbart og dannet etter hver akt og store arie, men roper deres jubel ut og buer uhemmet. Dette får meg til å tenke på et av Italias andre store tradisjonelle operahus, Napolis San Carlo, som går helt tilbake til 1732, og som nå for tiden er mer verdt et besøk for å fornemme historiens vingesus, for å nyte de flotte omgivelsene og for å overraskes over det livlige publikummet enn for de store sangerne, hvis lønninger har nådd slike svimlende høyder at kun ganske få operahus på verdensplan kan være med. En av mine venninner så Tosca her en gang, og det lokale publikummet var så langt fra fornøyd med Cavaradossis prestasjon at reaksjonen på hans henrettelse i tredje akt ble spontane heiarop om at «det søren meg var på tide!» Den stakkars tenoren turte ikke engang å komme frem når forestillingen var slutt.

Opera for alle

Men er det ikke forferdelig dyrt å gå i operaen? Jo, hvis du vil ha en losje i Teatro alla Scala bør du nok ta en prat med banken din først, men de store opplevelsene har ikke alltid noe med prisen å gjøre. Det er faktisk ikke for mye å si at mange av mine største operaopplevelser i Italia har vært dem som har kostet minst. Å oppleve Samuel Ramey i en prektig recital på Teatro del Fenice i Venezia i 1992 (altså før det brant og ble gjennoppført) til 40 kr, å få hakeslepp av Renato Bruson som Jago i Otello i Bologna på elendige galleriplasser til en femtilapp, eller å komme til operaen med hele Jesis og omegns bedre borgerskap til en fantastisk flott Andrea Chenier mot et par hundrelapper. Som med så mange andre opplevelser er det summen av stemningen, humøret ditt, været og adskillige andre faktorer som gjør det til noe minneverdig, og ikke så mye den objektive kvaliteten (hvis det finnes noe sånt).

Jeg kan kun si en ting: Kast deg ut i det og nyt det. Om det så er folkefesten i Verona, å gni albuer med overklassen i Milano, eller den tilfeldige amatørforestillingen i folkets hus i Greve in Chianti, så tar du med deg noe hjem – en opplevelse av Italia på italienske premisser som du vil huske lenge.

Les mer om opera-forestillinger i arenaen i Verona her

Tags fra artikkelen
,
Skrevet av
Mer fra Lino

Opplev det ukjente Toscana

Mange forbinder Toscana med vinmarker, bølgende bakker og … utallige turister fra hele...
Les mer

Skriv din kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli vist. Obligatoriske felt er merket med *