Når fotballfeberen raser i Italia

Fotball i Italia
Fotballfeberen raser i Italia. Foto: Louise Laurenius ©

Når det italienske landslaget – Gli Azzurri – er på gressmatta kommer de store følelsene og en sterk samhørighet frem hos italienerne. Og når de vinner en kamp, f.eks. i EM eller VM, kjenner gleden ingen grenser.

På de fleste dager i året kaster folk mynter i den berømte Trevi-fontenen mens de sier «arrividerci Roma» (på gjensyn Roma)! Og kun de færreste sniker til seg en dukkert i rokokko-bassenget. Men en varm julikveld i 1994, en kveld preget av en nærmest religiøs stillhet med mennesketomme gater, brøt det plutselig ut et brøl fra de åpne vinduene mod Trevi-plassen i Romas sentrum. Et sekund senere fyltes fontenens vann av euforiske, badende italienere, som få minutter tidligere hadde opplevd Italia vinne semifinalen i VM i 1994. Og selv for en anti-fotballfan som meg var det nærmest umulig å ikke bli revet med av gleden og følelsen av samhørighet.

Melodrama

Når italienerne spiller fotball får følelsene frie tøyler. Og å se en av landskampene deres er som å være tilskuer til et italiensk melodrama. Her er det misunnelse når konkurrenten leder; glede når favorittlaget får ballen i mål; lidenskap når fotballskoene treffer ballen perfekt; frustrasjon når Italia ser ut til å tape; sinne når dommeren er urettferdig og til slutt; overtro når spillerne slår korsets tegn før kampen eller foretar en annen overtroisk handling, som da den italienske treneren Trappatoni under en EM-kamp i 2004 dyppet fingeren sin i en flaske med hellig vann i håp om at Italia skulle vinne.

Fodboldkamp i Italien
Fotballkamp i Italia. Foto: Louise Laurenius ©

Under EM og VM oppnår både «Gli Azzuri» – kjælenavnet for de italienske landslagspillerne – og treneren heltestatus, til tross for at flere av dem får litt for mye fyr i temperamentet under kampen, som f.eks. Totti, som sendte den berømte spyttklatten i hodet på den danske fotballspilleren Christian Poulsen under EM-kampen i 2004, og Materazzi som under VM-kampen i 2006 visstnok ikke helt holdt den sportslige tonen, men sa noe helt utilgivelig om den franske fotballspilleren Zidanes mor og søster fordi han følte se provosert. Men det endrer ikke på befolkningens glamorøse bilde av spillerne. For det å bli hissig er en helt akseptabel og ganske naturlig reaksjon hos en italiener som er presset – innenfor lovens rammer, naturligvis!

Men den positive stemningen vender snur raskt hvis en spiller på et avgjørende straffespark treffer ballen feil og bommer på mål, eller i verst tenkelige situasjon scorer et selvmål. Og veien ned fra pidestallen er lynrask. Og skulle det gå dårlig med laget står også treneren i skuddlinja. Etter de første EM-kampene i 2008 fikk den italienske treneren Donadoni noen harde ord med på veien i de italienske mediene fordi det italienske laget ikke levde opp til de forventningene man hadde til et lag som ble verdensmestere to år tidligere.

Tilskuere til italiensk fodboldkamp
Tilskuere på en italiensk fotballkamp. Foto: Louise Laurenius ©

Fotball er en lidenskap de fleste italienske menn deler. Og derfor går det hardt innpå dem når deres landslag eller yndlingsklubb gjør det dårlig. De skuffelsene italienerne føler ved nederlag etter nederlag har også gitt næring til tanker om korrupsjon innenfor selve fotballsystemet. Og ikke uten grunn, for i 2005 ryddet den italienske fotballsskandalen alle landets avisforsider med historien om at Genova-lagets president hadde bestukket en motstanderklubb med to millioner kroner for å tape slik at Genova kunne rykke opp i Serie A. Atskillige historier har dukket opp i årene etter dette.

Drenge spiller fodbold i Italien
Gutter spiller fotball i italienske gater

Fellesskap

En italiensk mann med respekt for seg selv følger med i de kampene hans yndlingslag spiller helg etter helg. Og sitter han ikke på baren om søndagen med en av de tre italienske sportsavisene eller på stadion for å se en kamp har nok konen lykkes med å lokke ham med på en søndagstur. Men det er ingen hindring for å følge med i sportsresultatene, og derfor ser man utallige menn på tur med konen under armen og en transportabel, støyende miniradio i øret.

Fotballkulturen avspeiler på mange måter det italienske samfunnet med alle dets interne intriger, som f.eks. fortsatt eksisterer mellom Nord- og Sør-Italia. Gjennom flere århundrer krigde de daværende italienske statene mot hverandre. Og det gjør italienerne fortsatt når de møtes ved klubbkampene. Noen med mer humor enn andre. De siste årene har det vært flere tilfeller av vold og bråk ved de italienske klubbkampene og det er ikke sjelden at politiet må rykke inn og skape ro og orden.

Men når klokken ringer inn EM- eller VM-kampene forener italienerne seg og ser bort fra hvor i landet spillerne kommer fra, og hvem de ellers pleier å spille for. Nå er det et felles Italia som spiller. Selv om følelsen av fellesskap og sammenhold som regel er nærmest ikke-eksisterende i et splittet land som Italia kan en landskamp samle italienerne og gi dem en følelse av fellesskap og nasjonal identitet.

Skrevet av
Mer fra Marcus

Guiden til Nord-Italias innsjøer

Innsjøene i Nord-Italia er mange. De lokker Italia-frelste feriegjester til området hvert...
Les mer

Skriv din kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli vist. Obligatoriske felt er merket med *